I believe that this young author from Denmark can be compared to Salman Rushdie & Marcel Proust. A new literary shining star! The plotlines of her novel include a young woman coping with the end of a love relationship at the same time as her mother is dying of cancer. She uses lush images from nature. My favorite recurrent image revolves around the apple tree in the yard of her childhood home. The structure is stream-of-consciousness like Rushdie, yet her prose is exquisitely lyrical and her imagery is excruciatingly melancholy with a river of life's truths running right through its center. Perhaps the finest prose since Proust! ( )

One of Us Is Sleeping by Josefine Klougart is both wonderfully simple and heart-achingly complex. The prose, beautiful and poetic, demands a closer reading than most novels. Reading between the lines and interpreting the emotions for yourself is sometimes a struggle but one which is rewarded many times over.

These are reflections for the most part and so present a nonlinear narrative if one is looking for a novel that travels from one place to another. Perhaps a better approach is to avoid the traveling concept of plot and accept this as something we all do on occasion, which is spend time reflecting back and forth through time but from a stationary point in time.

This will not appeal to everyone (of course, this can be said for every book), especially those who want a plot that whisks along at a breakneck pace or explain a character's thoughts in simple non-poetic form. For those who enjoy pondering life's many twists and turns along with the protagonist, this will be a wonderful experience. Some of the passages shed new light on some of my own conflicts in life, and that is an uncommon occurrence in many novels.

Reviewed from a copy made available through Goodreads First Reads. ( )

Josefine Klougart (f. 1985) er en dansk forfatter og poet som sin unge alder til tross har opplevd å bli nominert til Nordisk Råds Litteraturpris to ganger; første gang for romanen "Stigninger og fald" i 2011 og andre gang for "En av oss sover" i 2013. Det er ikke mange dagene til vi får vite hvem av de nominerte som stikker av med prisen. Hele fem bøker har Klougart utgitt fra debuten i 2010. (Kilde: Wikipedia)

"Det er aldri ett menneske som forlater et annet; man forlater hverandre, tenker jeg. Det skjer, er én bevegelse; man har blitt én kropp, og denne kroppen faller fra hverandre. Det er ingen skyld å plassere, det er en hel masse regnskaper å gjøre opp, og ingen å sende regningen til. Alt jeg har, er ditt. Den følelsen." (side 124)

Romanen "En av oss sover" handler om å bli forlatt og å miste etter at man trodde at man hadde funnet den store og altoppslukende kjærligheten som skulle vare livet ut. Bokas hovedperson - en kvinne - reiser hjem etter at bruddet med mannen hun har levd sammen med i åtte år er over, og hun omtaler ham konsekvent som sin avdøde mann. For det er slik hun føler det. Kjærligheten er død. Ergo er mannen hun elsket også død - i alle fall for henne. Kun slik kan hun makte å forholde seg til sorgen sin på. I et nesten hudløst og gjennomsiktig språk skildres sorgen, og jeg kan ikke forstå annet enn at den må være selvopplevd fra forfatterens side. For slik er det ikke mulig å skrive uten å ha kjent følelsene på egen kropp ... I et poetisk språk skildres en sorg så dyp at det nesten er vanskelig å fatte at det er mulig å komme levende fra det.

"Så er det altså det man gjør. Etter åtte år. Etter åtte år reiser man seg fra senga og går helt fattet, men samtidig alt annet enn fattet, helt uten form, gjennom et rom, et annet, låser seg inne på et bad, og faller sammen der. Smeltet menneske som sitter sånn, helt stiv; og slår hodet mot en dør. Det er kanskje det eneste som er å gjøre. Åtte år, telle opp dagene, og langsomt begynne den samtalen som starter som en hvisking gjennom en dør. Så er det kanskje det som skal til, så er det kanskje sånn det starter. Den slags øyeblikk som har all tid skrevet inn i seg, det som har vært, det som skal komme, det som aldri blir og, ja, det som aldri var." (side 92)

Mens jeg leste meg gjennom boka, sluttet jeg aldri å tenke på at forfatteren bak ordene ikke en gang er 30 år. Likevel opererer hun med en dyp psykologisk innsikt og har språket i sin makt. Hun beskriver følelser i bilder og på den måten gjør hun dem svært konkrete - og det uten å falle for fristelsen til å bevege seg inn i det banale. Helhetsinntrykket er at hun gir et meget sterkt bilde av hva det vil si å være i dyp, dyp sorg etter å ha mistet den man satset alt på ... Boka er tilsynelatende svært lettlest, men jeg vil på det sterkeste advare mot å "feie" gjennom den i full fart. For å få fullt utbytte av den, mener jeg at man bør gi seg tid til å dvele ved det man leser - for å finne frem til den mollstemte stemningen som ligger mellom linjene. I motsatt fall kan man nemlig risikere å føle at det hele blir for lett. Og kanskje må man også ha opplevd noe lignende selv for å forstå alt som ligger bak ordene ...

Jeg er i tvil om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men ender med en sterk fem´er. Boka er nok blant dem som vil vokse ved andre og tredje gangs lesning. Og så blir det spennende å se om Josefine Klougart stikker av med prisen når årets vinner av Nordisk Råds Litteraturpris skal kåres!

Utgitt i Danmark: 2012
Originaltittel: Én af os sover
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Trude Marstein
Forlag: Heinesen Forlag
Antall sider: 273 ( )

Selvom det kun er to år siden Klougart udgav debuten Stigninger og fald, så er forventningerne store til en roman fra hendes hånd. Sprogtalentet er enormt, og hendes anden bog Hallerne var et interessant stileksperiment. Til gengæld er Én af os sover et skridt tilbage – i hvert fald i min optik.

Bogen skildrer et brud med en (eller to) mænd, og fortælleren flygter hjem til forældrenes hus på Mols. Her har hun også moderens sygdom og familiære gniderier at tænke på. (Fortælleren har udgivet en roman med lidt for meget selvbiografisk indhold – ligesom Klougart, selvom man selvfølgelig altid skal være forsigtig med at sætte lighedstegn mellem forfatter og fortæller.)

Der sker ikke ret meget. Landskaber og forhold foldes ud i stemninger og drømmeagtige sekvenser. Den konsekvente modstand mod at bruge navne gør det svært at holde styr på den handling, der måtte være, og på mig virkede det som et symptom på, at der ikke er rigtige personer med i bogen. Der er kun positioner og antydninger, som det er svært at forholde sig til.

Tonen er melankolsk, og Klougart prøver at sænke læsetempoet med sprog og tegnsætning: ”De katastrofer, man er ude for i sit liv, kan synes uvirkelige, men de er: virkelige.” (s. 42)

Det virker i den forstand, at jeg satte tempoet ned – men det virkede også som sprogligt krukkeri, og jeg blev først grebet af bogen halvvejs – og det uden for alvor at føle noget for personerne. ( )