Mellom hver Alexander Kielland-bok (og det kan dessverre være lenge) glemmer jeg hvor engasjerende og underholdende romanene hans er. Sne hadde jeg ikke vært borti før, ikke en som man hører mest om. Faktisk skrev Kielland denne lille romanen før han skrev den siste romanen i trilogien om Løvdahls og lille Marius, som om han trengte et friminutt. Boken handler om svovelpredikanten Jurgens, hans kone, sønn og tilkommende svigerdatter, og er et kammerdrama første og fremst om det første rystende møte mellom den selvstendige, kloke rikmannsdatteren Gabriele og hennes kommende svigerfar. Kielland tegner til og med Jurgens med bred penn, forklarer ham, men unnskylder ham ikke. Samtidig tegner han to sterke kvinneportretter i prestefruen og ikke minst Gabriele, ingen av dem glansbilder, selv om det ikke er noen tvil om hvem han heier på. Kiellands åpenbare støtte både til kvinners rett til selvstendighet og hans angrep på den mektige statskirken, er overraskende moderne til å ha blitt skrevet i 1886. Men Kielland var forut for sin tid, både som refser og som forteller. Samtalene og møtene han beskriver er så levende at de tar form som detaljerte bilder i hodet mitt. Åpningen og slutten av boken er vakre og velformulerte naturskildringer, som Kielland åpenbart bruker som paralleller til historien sin, sneen, stormen, den sterke naturen. ( )