Kjersti Skomsvold’s The Faster I Walk, the Smaller I Am, which in 2009 won Norway’s First Novel award....the result of such careful, hard work by Skomsvold is a delicately done, but firmly made, ambiguity, and a notable work of fiction.

Debutant Kjersti Annesdatter Skomsvold fra Lutvann. Boka heter Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (Oktober forlag). Skomsvold skriver om en gammel dame som er redd. Hun er redd for å dø, hun er redd for å gå ut, hun er redd for å snakke med folk, hun er redd for…tja..det meste.

Det kan jo fort bli en trist og kjedelig bok.

Men:

Kjersti fra Lutvann; du er genial. Virkelig. Jeg blir så begeistra inne i meg. Først tenker jeg at dette er jo litt sånn hyggelig plapring - å fortelle om denne gamle dama. Litt småmorsomt og bra skrevet. Men så begynner jeg å tenke at dette er jo bedre enn bra. Det er skikkelig veldig ordentlig bra. Det er bra fordi jeg får på følelsen av at Skomsvold ikke tenker så mye på setninger som skal bygges opp riktig og at komma og punktum skal stå på originale steder i teksten. Nei – jeg mener at Kjersti Annesdatter Skomsvold sitt geniale talent ligger i de ordene hun velger. Hun velger ord med kraft. Og hun sier ikke for mye. Ikke for lite heller. Og så er hun faktisk også veldig morsom – reint språklig.

Det er ikke ofte jeg spruter ut i latter når jeg leser. Nei, det er omtrent aldri (jeg er en kjedelig type), men her lo jeg plutselig og mye. Ofte med gråten i halsen.

Dette er en god fortelling, ikke noe tull med språk og form, og med en vanvittig bra karakterskildring av en utrolig dame, Mathea.

Det er også en fantastisk kjærlighetshistorie mellom to mennesker. Jeg blir tjukk i halsen når jeg leser.

Her ble det mange superlativer, men jeg kan ikke annet.

Når jeg er ferdig med boka merker jeg at jeg har blitt fan. Skikkelig fan av av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Anbefales!

Biblioteket i Stavanger har også skrevet om boka.